Det finnes butikker man handler i – og så finnes det butikker man vender tilbake til, igjen og igjen, uten helt å vite hvorfor. For meg er Marks and Spencer Norge blitt den siste typen. Det begynte ganske tilfeldig. Jeg skulle egentlig bare kjøpe et par enkle pysjamasbukser på nett, men endte opp med en slags oppdagelse.
Jeg hadde lenge lett etter pysjamas som føltes ordentlig. Ikke for tynne, ikke for syntetiske. Gjerne noe mykt, men ikke så mykt at det klistrer seg til huden. Og jeg ville ha mønster. Ikke Disney-trykk eller klisjéaktige blomster, bare noe behagelig å se på – og å sove i. Et søk senere landet jeg på marks and spencer pyjamas, og det som møtte meg var en liten overraskelse: farger, snitt og stofftyper som faktisk virket gjennomtenkte.
Jeg bestilte to ulike sett. Én i børstet bomull, en annen i mer silkemyk viskose. Da de kom, var det første jeg la merke til duften – ren og nøytral, uten overdreven parfymelukt slik nye klær ofte har. Stoffet? Uventet deilig. Den første natten sov jeg gjennom hele uten å våkne én gang, og det gjør jeg ikke ofte. Det var nesten litt latterlig, hvor stor forskjell et sett pyjamas kunne gjøre.
Noen uker senere var det skoene som lokket. Været i Oslo hadde gått fra kaldt til vått til uforutsigelig, og jeg trengte sko som ikke krevde for mye vurdering hver morgen. Ikke joggesko, ikke boots – noe midt imellom. Jeg fant et par enkle loafers mens jeg igjen scrollet gjennom marks and spencer sko. Klassiske, med en liten hæl, og lovnad om memory foam-såle. Jeg tenkte, hvorfor ikke?
De kom i posten tre dager senere. Jeg tok dem på til jobb uten å «gå dem inn» først. Vanligvis er det galskap. Men disse satt overraskende godt. Ikke én gnagsår, ikke én irritasjon i hælen. Jeg gikk fra Majorstua til sentrum etter jobb uten å merke noe annet enn at skoene var lettere enn forventet. Og selv etter regndråper og trikketur så de fortsatt fine ut.
Det som slår meg med Marks and Spencer Norge, er at det føles som et slags kompromiss mellom det britiske og det hverdagsnorske. Ingenting er for prangende, men heller ikke kjedelig. Jeg har begynt å legge merke til det i detaljene – måten knappene er sydd fast på, kantene som ikke ruller opp etter vask, sømmene som holder etter ti runder i maskinen.
Jeg har ikke testet hele sortimentet ennå. Men jeg ser konturene av noe jeg sjelden finner i kjedebutikker her hjemme – et slags stille fokus på komfort uten å gi slipp på estetikk. Det føles som om klærne er laget av noen som faktisk bruker dem selv.
Likevel har jeg noen forslag, spesielt hvis Marks and Spencer Norge ønsker å treffe flere av oss her oppe. For det første: flere skomodeller med norsk klima i bakhodet. Vi trenger sko som tåler fukt, men som fortsatt ser pene ut på kontoret. Og kanskje et litt bredere spekter av størrelser – både i sko og klær. Jeg vet at mange her i landet ikke alltid passer inn i de britiske målene.
Også skulle jeg ønske at det fantes et fysisk utsalgssted i Norge. Noe med teksturene og passformen til klærne gjør at de bør oppleves, ikke bare sees på skjerm. Jeg vil kjenne på stoffet, løfte plaggene, prøve skoene på gulvet. Selv om netthandelen er ryddig og rask, savner jeg det taktile.
Men det stopper meg ikke. Ikke nå som jeg vet hva som venter. De pysjamasene har fått en fast plass i klesskapet, og skoene har blitt mine trofaste følgesvenner gjennom høst og vår. Neste gang vurderer jeg kanskje undertøy – eller en av de deilige strikkegenserne jeg stadig scroller forbi.
Det er rart med det – hvordan noen merkevarer ikke trenger å rope for å bli lagt merke til. De bare ligger der, stille, til du plutselig kjenner at du ikke vil klare deg uten.