Det var aldri meningen å bli en av dem som planlegger søndagen etter hvilke sokker som passer best til løpeturen, men etter et år med vonde akilleshæler, såre tær og utallige sko-parkerte i skapet uten å bli brukt, begynte jeg å lete etter noe annet. Ikke raskere. Ikke mykere. Bare… annerledes. Og det var slik jeg snublet over altra sko, nesten ved en tilfeldighet, i en Facebook-gruppe for trailløpere i Norge.
Jeg hadde hørt navnet før, men aldri egentlig vurdert dem seriøst. Designet var litt utradisjonelt, og hele det med “null dropp” virket nesten for teknisk. Men etter en vinter preget av lite aktivitet og mye frustrasjon, bestemte jeg meg for å gi det en sjanse. Og siden jeg bor i Trondheim, hvor vær og føre forandrer seg oftere enn kollektivtrafikken er punktlig, virket det som en god anledning til å se om Altra Norge faktisk leverer for oss her nord.
Det startet med en modell som heter Lone Peak – en sko anbefalt for både grus og sti, med bred tåboks og fleksibel såle. Jeg hadde aldri prøvd noe lignende før. Den første turen føltes merkelig. Ikke dårlig, men… nytt. Jeg kjente bakken bedre. Tærne fikk faktisk plass til å jobbe. I starten føltes det som om jeg måtte lære meg å gå og løpe på nytt – men så, etter noen få økter, kom frihetsfølelsen. Beina mine jobbet mer naturlig. Jeg sluttet å “mose” ned i hælen. Det ble nesten lekent. Og viktigst av alt: smertene begynte å slippe taket.
Det er vanskelig å forklare for folk som aldri har tenkt over hvordan sko påvirker måten man beveger seg på, men etter flere år med tradisjonelle løpesko som dikterer steget mitt, var det som om kroppen endelig fikk puste. Altra sko tvinger deg ikke til noe – de lar deg kjenne etter og justere selv. Det er uvant, men utrolig befriende.
Og dette handler ikke bare om løping. Jeg tok med meg skoene på fjellet i sommer. Vi gikk deler av Jotunheimstien, og med sekk på ryggen, regn i lufta og sleipe steiner under beina, forventet jeg at lette sko som Altra skulle komme til kort. Men det skjedde ikke. Grepet var solid, dreneringen overraskende effektiv, og vekten så lav at jeg glemte jeg hadde dem på. Etter tre dager i terrenget med samme sko, uten gnagsår og med føtter som fortsatt orket ettermiddagsturer etter teltoppsett, var jeg solgt.
Jeg skulle likevel ønske at utvalget her hjemme var større. Altra Norge gjør en god jobb med å gjøre merkevaren tilgjengelig, men mange av de mest spennende modellene – som Olympus og Mont Blanc – må fortsatt bestilles fra utlandet. Og når det kommer til størrelser, er det et lite lotteri. Altra er kjent for sin brede passform, noe som passer meg perfekt, men jeg har venner som finner modellen for romslig. Det hadde hjulpet med flere testmuligheter i fysiske butikker rundt om i landet.
Designet er en annen ting jeg gjerne skulle sett justert – bare litt. Jeg forstår at funksjon kommer først, og ærlig talt setter jeg pris på det. Men når jeg bruker skoene til hverdags også, til jeans eller på vei til jobb, savner jeg et renere uttrykk i noen modeller. Altra har kommet langt med fargevalg og overdelmaterialer de siste årene, men det er fortsatt et lite sprang før de appellerer til den stildrevne delen av befolkningen her oppe i nord.
For min del er det likevel funksjonen som trumfer alt. Det finnes noe utrolig tilfredsstillende i å kunne bruke samme sko til både løping på sti, gåtur i skogen og ærend i byen – uten å få vondt i føttene, uten å føle at steget er feil. Jeg har til og med begynt å anbefale Altra til kollegaer som aldri løper, men som står og går mye på jobb. Fordi det handler mindre og mindre om “treningssko” og mer om “hvordan kroppen fungerer best”.
Og kanskje det er derfor Altra Norge begynner å få et fotfeste også utenfor løpermiljøet. Jeg ser det på forum, i diskusjonstråder, til og med på tur i Bymarka – folk snakker om hvordan skoene føles, ikke bare hvordan de ser ut. Det er et skifte på gang. En slags tilbakevending til noe mer naturlig, uten gimmicker og “mirakelteknologi”. Bare gode materialer, fornuftig tenkning og respekt for fotens anatomi.
Jeg vet ikke om jeg noen gang kommer til å gå tilbake til tradisjonelle joggesko igjen. Det føles rart å si, men det er som om Altra har ødelagt alle de andre for meg. De har vist meg hvordan det kan føles, hvordan det burde føles – og det er vanskelig å gi slipp på.
Neste på ønskelisten min? En vanntett versjon som faktisk puster. En vintermodell med godt grep for isete fortau, uten å bli for stiv. Kanskje også en urban variant med samme null dropp og brede tåboks, men med design rettet mot gatebildet i Bergen og Oslo. For det er jo nettopp det – når noe fungerer så bra i kroppen, vil man gjerne bruke det overalt.
Og det er kanskje det fineste med hele oppdagelsen: det handler ikke om å presse kroppen inn i skoen, men om å finne en sko som lar kroppen være kroppen. I mitt tilfelle betydde det å finne altra sko, og det har forandret mer enn bare løpeturene mine.